Samiske stedsnavn

utskrift Utskriftsvennleg format

Stedsnavn er en viktig del av lokal kultur. Samiske stedsnavn er samiske historiske kulturminner, som gir oss viktig informasjon om lokal historie, om tidligere generasjoners vandringer, bosetning og bruk av både landområder og nære sjø- og havområder. I og med at det samiske språket er et finsk-ugrisk språk og norsk er et germansk språk som dermed hører til den indoeuropeiske språkfamilien, så er de samiske stedsnavnene rent språklig sett forskjellige fra norske stedsnavn. I de tilfeller hvor samiske og norske stedsnavn "ligner på hverandre" for eksempel i skrivemåte, så er det gjerne slik at det er foretatt en språklig tilpasning av en av navneformene (som oftest en tilpasning av den samiske navneformen), se kapitlet om tidligere navnelovgivning og godkjenningspraksis.

Utbredelse
Samene er en minoritet bosatt i fire ulike land. Sápmi – området for samisk bosetning – strekker seg fra Kolahalvøya (Russland) i øst, og omfatter nordlige deler av Finland, samt store deler av Sverige og Norge så langt sør som til Hedmark fylke. Man regner med at antall samer ligger et sted mellom 60 000 og 100 000, avhengig av kriteriene som legges til grunn ved beregning av antallet. Antall samer er størst i Norge med ca. 40 000 – 45 000, i Sverige regner en med 15 000 – 25 000 samer, i Finland om lag 6000 og om lag 2000 i Russland. Mange samer har helt eller delvis mistet sitt morsmål. Det er vanskelig å tallfeste antall samer eller antall samisktalende fordi mange er tilbakeholdne med å registrere sin etniske og språklige bakgrunn, blant annet som et resultat av tidligere assimilasjonspolitikk og stigmatisering. På denne nettadressa finner du mer informasjon om samene: Sametinget

Det samiske språket er i realiteten ti ulike språk, også omtalt som dialekter eller hoveddialekter med tilhørende underdialekter. Det er nå vanlig å definere disse som ulike språk, bl.a. fordi man har normerte skriftspråk for de fleste av dem.

De samiske språkene er 1) sørsamisk, 2) umesamisk, 3) pitesamisk, 4) lulesamisk, 5) nordsamisk, 6) enaresamisk, 7) skoltesamisk, 8) akkalasamisk, 9) kildinsamisk og 10) tersamisk.

Samiske stedsnavn i Norge
Denne artikkelen er i hovedsak konsentrert om samiske stedsnavn i Norge, hvor samiske stedsnavn normeres på tre ulike samiske språk – sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Samiske stedsnavn er naturligvis utbredt i hele området for samisk bosetning. Dokumentasjon av samiske stedsnavn, samt registrering av navn, legges inn i det norske stedsnavnregisteret, se Kartverket
Dette registeret er imidlertid ikke fullstendig mht. samiske stedsnavn.

Følgende kart utarbeidet av Statens kartverk viser fordelingen av samiske og finske/kvenske skrivemåter på stedsnavn i SSR pr. 01.04.2005, med nordsamisk (rødt), lulesamisk (grønt) og sørsamisk (blått). I en del områder forekommer det henholdsvis både nordsamiske og finske/kvenske navn, nordsamiske og lulesamiske navn eller lulesamiske og sørsamiske navn. Dette er også avmerket på fordelingskartet.

Kart2

 

Det nordsamiske språket har størst geografisk utbredelse og størst antall språkbrukere. Det er også i dette området man finner det største antallet registrerte, saksbehandlede og vedtatte samiske stedsnavn i Norge. Nordsamiske stedsnavn forekommer både i Nordland, Troms og Finnmark, med klart størst andel i Finnmark fylke. Innenfor hele området hvor det er registrert nordsamiske stedsnavn, utgjør disse omlag 12 % av det totale antall godkjente skrivemåter i SSR. Til sammenligning utgjør lulesamiske stedsnavn omlag 1,5 % og sørsamiske stedsnavn mindre enn 0,1 % av det totale antall godkjente skrivemåter i de gjeldende områdene. I tabellen under er dette antallet godkjente skrivemåter oppgitt fylkesvis og sortert etter språk for å gi et bilde av fordelingen. Antallet kvenske navn er også tatt med, for å illustrere forholdet mellom samiske og kvenske navn i områdene dette gjelder.

 

Totalt antall tillatte skrivemåter

Sør-samisk

Lule-samisk

Nord-samisk

Kvensk

Møre og Romsdal

65991

8

-

-

-

Sør-Trøndelag

73148

90

-

-

-

Nord-Trøndelag

58032

841

-

-

-

Nordland

92268

808

1298

359

-

Troms

49732

-

-

4035

420

Finnmark

39561

-

-

17371

1605

Til sammen

378732

1747

1298

21765

2025

(Kilde for tallmateriale: Sentralt stedsnavnregister (SSR), totalinnhold pr. 26.02.2009.)

SSR gir imidlertid kun et bilde av samiske stedsnavn som er i offisiell bruk. Det finnes langt større forekomster av samiske stedsnavn enn det som til nå er registrert og lagt inn i SSR. Dette gjelder generelt for hele det samiske bosetningsområdet i Norge, men spesielt i sørsamisk område. Det er flere forhold som innvirker på dette. En av grunnene er at man har kapasitetsproblemer knyttet til innsamling, registrering og saksbehandling av samiske stedsnavn. En annen årsak er at registrering og bruk av stedsnavn ligger under flere etater enn Kartverket, som kommuner, grunnforvaltningsorganer, private aktører (firmanavn) etc. I de fleste områder er verken gårdsnavn, evt. bruksnavn, eller grende- og bygdenavn tatt med i navnegodkjenningsprosessene, og disse navnene finnes dermed heller ikke i SSR.

Språklige trekk ved samiske stedsnavn
I og med at stedsnavn og bruken av disse både er et folkelig, kulturelt og kommunikativt fenomen, så vil denne delen inneholde elementer som er felles for stedsnavn på ulike språk.

Når det er snakk om stedsnavn, så kan man skille mellom stedsnavn og appellativer. Appellativer er navn som klassifiserer steder eller enheter som har likhetstrekk med hverandre, samiske eksempler på dette kan være várri (fjell), jávri (vann/innsjø), skáidi (landområde mellom to elver), vággi (liten dal). Stedsnavn er navn som henviser til ett bestemt sted, og som dermed identifiserer dette stedet, f.eks. Guovdageaidnu, Suolojávri, Skáidi. Som man ser av eksemplene, så kan ord som i utgangspunktet er appellativer fungere som stedsnavn for bestemte steder:

skáidi = et (hvilket som helst) landområde mellom to elver
vs.
Skáidi = stedsnavnet til en bestemt lokalitet (f.eks. ei bygd)

Stedsnavn kan bestå av ett eller flere ledd. Enleddede stedsnavn er vanligvis appellativer som fungerer som stedsnavn for et bestemt sted, som f.eks. Skáidi (i Kvalsund kommune),  Nášša (i Kautokeino kommune), Ávži (i Kautokeino kommune), Leavdnja (i Porsanger kommune). Alle disse stedene ligger i Finnmark fylke. Flerleddede stedsnavn har vanligvis et appellativ som "grunnledd" eller sisteledd (på samisk vuođđooassi), samt et beskrivende førsteledd (på samisk mearusoassi). Førsteleddet sier gjerne noe om hva som er spesielt med stedet, f.eks. om hvordan stedet ser ut, om noe som har hendt på stedet, om bruken av området eller lignende. Førsteleddet kan bestå av en enkelt ordstamme eller av en ordsammensetning med to eller flere ledd, med ulike morfologiske egenskaper. Tabellen nedenfor viser noen eksempler på samiske stedsnavn. Stedsnavnenes ulike deler er oversatt til norsk (ordsemantisk oversettelse) der dette er mulig. I de tilfellene hvor det ikke er mulig å gi en oversettelse til norsk, er dette feltet i tabellen tomt.

Merk: For å få rett skjema i tabellen under, last ned utskriftsvennlig format.

Stedsnavn

Norsk oversettelse av navnets innhold

Kommentar

 

Førsteledd/sisteledd

Ávži

- /Ávži

ávži = skar, trang dal

Nordsamisk.

Sievju

- /Sievju

Nordsamisk. Norsk navn på lokaliteten: Seiland

Beasseloggun

Beasse/loggun

beassi = never,
loggun = flekking av never (perf.part. av loggut)

Nordsamisk. Norsk navn på lokaliteten: Nevervik

Gámavuonna

Gáma/vuonna

gáma = komag, skalle (fottøy),
vuotna/vuonna = fjord

Nordsamisk. Norsk navn på lokaliteten: Komagfjord

Govdavuohppe-njárga

Govdavuohppe/njárga

govdat = bred/brei,
vuohppi = kjos, bukt (i elv),
njárga = nes

Nordsamisk. Norsk navn på lokaliteten: Bredbuktnes

Snárttaljávri

Snárttal/jávri

snárttal = brunnakke (andefugl),
jávri = vann, innsjø

Nordsamisk

Vuolgamašjohka

Vuolgamaš/johka

Vuolgit = å dra
Vuolgamaš er en gammel perf.part.-form av dette verbet.
johka = elv

Nordsamisk

Måsske

- /Måsske

måsske = dalbotn, ende, det innerste/øverste av noe

Lulesamisk. Norsk navn på lokaliteten: Musken

Vuollná

- /Vuollná

Lulesamisk. Norsk navn på lokaliteten: Litl-Hulløya

Ájluokta

Áj/luokta

 

luokta = bukt, vik

Lulesamisk. Norsk navn på lokaliteten: Drag

Jågåsijdda

Jågå/sijdda

jåhkå = elv, bekk
sijdda = boplass

Lulesamisk. Norsk navn på lokaliteten: Storå

Soahkenjárgga

Soahke/njárgga

soahki = bjørk (treslag)
njárgga = nes

Lulesamisk. Norsk navn på lokaliteten: Bjørkeneset

Suolojgiehtje

Suoloj/giehtje

suoloj = øy, holme
giehtje = ende, spiss

Lulesamisk. Norsk navn på lokaliteten: Hulløyneset

Duvkie

duvkie = myrlandskap

Sørsamisk

Njaakanjaevrie

Njaakan/jaevrie

njaaka = lake (fisk)
jaevrie = vann, innsjø

Sørsamisk. Norsk navn på lokaliteten: Lakavatnet

Njaakanjohke

Njaakan/johke

njaaka = lake (fisk)
johke = elv, bekk

Sørsamisk. Norsk navn på lokaliteten: Stigåa

Nåemeletjahke

Nåemele/tjahke

nåemele, njåemele = hare
tjahke = fjell, fjelltopp

Sørsamisk. Norsk navn på lokaliteten: Lakavassklumpen

Skæhkere

skæhkere = rettsbetjent, etter svensk "skickare" (i gamle dager)

Sørsamisk. Norsk navn på lokaliteten: Skjækerfjella

 

I mange tilfeller kan man finne grupper av stedsnavn som danner en navnegruppe (på samisk nammačoahkki). Eksempelet på dette er hentet fra Deatnu (Tana) i Finnmark. Navnegruppen består av flere navn hvor navnets grunnledd/sisteledd har utgangspunkt i treslaget leaibi (older, gråor) som det finnes mye av i det aktuelle området. Navnegruppen omfatter bl.a. navnene Leaibevuotna (vuotna = fjord), Leaibbávttit (bákti (sg.) ~ bávttit (pl.) = berg), Leaibbus eller Leaibbusjohka (johka = elv), Leaibbusvuopmi (vuopmi = skog, skogdal), Leaibbusroggi (roggi = fordypning, grop,elvefar) og Leaibbusvuovdi (vuovdi = skog).
Denne måten å navngi steder på, tar utgangspunkt i at stedene hører sammen geografisk innenfor et område. Det gir også en mulighet for å "økonomisere" navnetilfanget, samtidig som man oppnår variasjon i navnegivningen og et høyere detaljnivå i beskrivelsen av steder eller områder.

Offisiell bruk av samiske stedsnavn før og nå
Samiske stedsnavn er i dag i offisiell bruk på ulike typer kartserier. Samiske stedsnavn er også i varierende grad i bruk i matrikler og grunnutmålingsdokumenter, på veiskilt etc. Stedsnavnene finnes ofte i mange ulike skriftlige varianter, og det kan være registrert ulike navneformer for hver enkelt lokalitet. De store variasjonene innen navneformer og ortografi skyldes hovedsaklig to forhold:

Dette har vært med på å påvirke konkret bruk av navnene i det daglige.

Tidligere navnelovgivning og godkjenningspraksis
Tidlig navnelovgivning og godkjenningspraksis ble innført på den tida fornorsknings-politikken overfor samene stod sterkt. Dette ga seg utslag i hvordan regelverket ble utformet og hvordan det ble fulgt opp.

De første bestemmelsene som ble innført angående fornorskning av samiske stedsnavn, kom i 1876, da det ble vedtatt en tilleggsforskrift til jordsalgsloven for Finnmark. Fra da av ble bruken av samiske stedsnavn bestemt og styrt ut fra fornorskningshensyn.

En videre formalisering av registreringsmåten for samiske stedsnavn ble foreslått av Norges geografiske oppmåling (NGO) i 1886. Det ble da foreslått at det "for samtlige fremmede (lappiske) stedsnavns vedkommende synes å være grunn til å anføre det norske navn hvor dette finnes og har fått hevdet anvendelsen. I motsatt fall bør det lappiske navn gjengis i norsk oversettelse, mens det lappiske settes i parentes" (Bergsland 1991: 19). Dette prinsippet ble fulgt opp gjennom praksis for gjengivelse av samiske stedsnavn på NGOs gradteigskart, som kom fra og med 1893, og ble senere formalisert i instruksen som ble innført i 1905. I denne instruksen ble det fastsatt at samiske stedsnavn skulle oversettes, og at den norske navneformen skulle føres på kartet som hovednavn, og det samiske (evt. kvenske) navnet skulle føres i parentes. Det samiske navnet skulle utelates helt i de tilfeller hvor forskjellen mellom den samiske og den norske formen kun lå i "det vedføidede kollektiv", f.eks. ved navn som Stuoravárri (-jávri, johka etc.) som tilsvarer Storfjellet (-vannet, elva etc.), og ved stedsnavn som var avledet av personnavn. Det ble imidlertid presisert i instruksen, at "kan man ikke få nogen sikker eller passende oversættelse på det lappiske navn, påskrives kun dette, uden forsøg på fornorskning, og man er i dette tilfælde dobbelt omhyggelig med at få navnet rigtig skrevet". (Bergsland 1991: 19.)

Disse og tilsvarende bestemmelser førte til at norske navneformer fikk opptre som hovednavneformer i offisiell bruk, til tross for at det hovedsaklig dreide seg om oversettelser, tilpasninger og lån av hele eller deler av navneformene. Bruken av samiske stedsnavn ble på denne måten fortiet ved at de samiske navnene i beste fall ble redusert til sideformer i parentes, forvansket eller fullstendig utelatt.

Nyere navnelovgivning og godkjenningspraksis
Gjeldende navnelovgivning er Lov om stadnamn fra 1990, med endringer fra 2006 og fra og med 01.01.2008. I Lov om stadnamn omtales samiske stedsnavn slik i lovens formålsparagraf (§1, 2. ledd): "Lova skal sikre omsynet til samiske og kvenske stadnamn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtalar og konvensjonar". Dessuten omtales samiske stedsnavn i § 4, angående skrivemåte, og i § 6 om saksbehandling av parallellnavn på norsk, samisk og kvensk.

Lovens § 9, 2. ledd,  sier følgende om bruken av stedsnavn: "Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på staden eller har næringsmessig tilknytning til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart, skilt, i register saman med eventuelt norsk namn." Denne lovteksten er spesielt viktig fordi man mange steder har oversatte/forvanskede navn som har vært lenge i offisiell bruk. I slike tilfeller har man gjerne for hver lokalitet (minst) to navneformer som "blir nytta av folk som bur fast på staden": En oversatt eller forvansket navneform som er i bruk blant norskspråklige, og den opprinnelige samiske navneformen som er kjent, og i bruk, blant samer som bor i området eller som oppholder seg i området deler av året i forbindelse med næringsutøvelse. Lovens § 9 har dermed som formål å gi vern av de samiske navneformene, også i områder hvor det kanskje ikke lenger finnes helårlig samisk bosetning.

Sentrale myndigheter gir gjennom Stadnamnloven et relativt sterkt vern av samiske stedsnavn. Det samme gjelder for retningslinjene for saksbehandling av stedsnavn, som er fastsatt gjennom Forskrift om skrivemåten av stadnamn. I denne forskriften fastsettes det bl.a. prinsipper for behandling av ulike unntak fra gjeldende rettskrivingsregler – dette fordi det finnes til dels store dialektforskjeller innenfor de ulike samiske språkområdene, og noen av disse dialektforskjellene tas det da hensyn til ved normering av stedsnavn. Mye av utøvelsesmyndigheten er plassert hos lokale myndigheter. Dette kan medføre variabel eller redusert bruk av samiske stedsnavn, bl.a. dersom en legger til grunn dokumenter som ble utformet da formålet var å fornorske bruken av samiske stedsnavn.

Det har vært benyttet flere ulike rettskrivingsnormer for de samiske språkene i Norge, noe som også har ført til at det foreligger ulike skriftlige former av de samiske stedsnavnene på ulike kartverk. En tilsvarende situasjon har man også for norske stedsnavn, på grunn av endringer i rettskrivingsnormene. Statens kartverk gir nå ut kartserien Norge 1:50 000 (tilsvarer den tidligere kartserien M711). I denne kartserien brukes samiske stedsnavn som er gjennomgått og godkjente etter gjeldende lovgivning og rettskrivingsnorm. Samiske stedsnavn i hht. gjeldende rettskriving på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk er registrert i Sentralt stedsnavnregister – SSR (se ovenfor).

Hjemmeluft, Garnasen og Rogergata – samiske eller norske stedsnavn?
Et resultat av den tidlige praksisen, og senere instruksen og registreringsmåten av samiske stedsnavn, var at man fikk ført opp på offisielle kartverk en hel rekke navneformer som i realiteten verken var samiske eller norske stedsnavn, og som aldri hadde vært i bruk lokalt. Eksempler på dette kan være de "norske", eller norsklydende stedsnavnene Hjemmeluft, Garnasen og Rogergata i Alta kommune. Disse navnene har hver sin historie, som her presenteres kort:

 

En av de alvorligste konsekvensene ved den oversettelses- og tilpasningspraksisen som var vanlig sent på 1800-tallet og langt utover 1900-tallet, er at det er disse forvanskede navneformene som har vært i offentlig bruk. Det er disse navneformene som er alminnelig kjent, særlig blant de norsktalende i områdene det gjelder. De norsktalende fortsetter gjerne å bruke disse navnene, selv om navneformene er rettet opp på nyere kartverk. Dette skyldes gjerne at skrivemåten for de forvanskede navneformene er lettere gjenkjennelig, og at navnene da er lettere å uttale enn de genuine samiske navneformene. Det har også dukket opp navnesaker hvor man forsøker å få de forvanskede samiske navneformene godkjent som norske stedsnavn gjennom navnehevd, med henvisning til at de har vært i offentlig bruk på kart over lengre tid. Dette oppleves som respektløst overfor den samiske formen av navnet, og kan også forhindre at den opprinnelige samiske navneformen blitt godkjent.

Litt om saksbehandling av samiske stedsnavn
I Norge saksbehandles samiske stedsnavn av navnetjenesten, som ligger under Sametingets Avdeling for opplæring, språk og kultur. Sametinget oppnevner også navnekonsulenter for sørsamiske, lulesamiske og nordsamiske stedsnavn. Navnekonsulentene skal gi språklig veiledning og råd om skrivemåten av stedsnavn. Etter saksbehandling og godkjenning registreres navnene i Sentralt stedsnavnregister SSR.

Lov om stadnamn med tilhørende forskrifter gir retningslinjer om navnevern og navnsetting, fastsetting av skrivemåte, saksbehandling og bruk av stedsnavn, samt regler om klageadgang og saksbehandling ved klagesaker. Lov om stadnamn med tilhørende forskrifter finnes på sidene til Lovdata.

Forskrift om skrivemåten av stadnamn gir blant annet retningslinjer for fastsettelse av parallellnavn på administrative enheter. I tilfeller hvor det brukes mer enn ett navn, skal vedtaksorganet fastsette rekkefølgen på navnene. Det skal da tas hensyn bl.a. til språkbruken på stedet, og hvilket navn som har lengst tradisjon og er best kjent på stedet. Innenfor forvaltningsområdet for samisk språk skal rekkefølgen være samisk, norsk, kvensk.

Eksempler på administrative enheter med flerspråklige navn, kan være:

Alta ~ Álta ~ Alattio (by)
Finnmark ~ Finnmárku (fylke)
Guovdageaidnu ~ Kautokeino (kommune)
Porsanger ~ Porsáŋgu ~ Porsanki (kommune)

Porsanger ~ Porsáŋgu ~ Porsanki er med i forvaltningsområdet for samisk språk, men rekkefølgen på navnene er likevel fastsatt til norsk – samisk – finsk.

Saksbehandling av samiske stedsnavn i Sverige og Finland
I Sverige saksbehandles samiske stedsnavn av ortnamnsarkivene i samarbeid med Sametinget.
I Finland saksbehandles samiske stedsnavn ved samisk avdeling i Forskningssentralen för innhemska språk.


©Marit B. Henriksen, Samisk høgskole